Historien om en lokal gutt.
I over 20 år har jeg danset, undervist og koreografert i linedance eller linjedans som noen velger å kalle det på norsk.
I mai 1997 holdt jeg mitt først kurs for venner og bekjente på Roots Pub i Strømmen som var den gangs mest populære utested på Romerike.
Den gang visste jeg ikke så mye om det jeg holdt på med. Dette gjorde jeg fordi jeg likte countrymusikk og jeg fikk et kick av å stå foran å undervise andre.
Kursene var gratis, så dette gjorde jeg bare fordi det var gøy og jeg ville at andre skulle kunne noe jeg syntes var moro å holde på med. Å danse ble en stor del av mitt liv etter dette. En sped start som utviklet seg til internasjonal anerkjennelse.
Det startet på Strømmen, og behovet for flere kurs meldte seg ganske snart. Plutselig hadde vi kurs både på Lørenskog, Hakadal, Strømmen og Oslo. Totalt 10 kurs fordelt på disse stedene à 1,5 time hver i alle nivåer.
På det meste var vi ca 400 stykker som var på kurs hver uke.
Interessen var stor, men kunnskapen om dans og musikk var liten. Jeg hadde vel kanskje takt og tone da jeg allerede hadde jobbet som DJ i 13 år da jeg startet å danse. Men kunnskapen hadde jeg ikke.
Det fantes allerede noen få tilbud om linedancekurs andre steder i Norge på den tiden, blant annet i Oslo og Moss. Men noe særlig profesjonelt var det ikke. De drev som klubber, jeg drev som et kommersielt firma.
Dette gav meg noen muligheter en klubb ikke hadde. Jeg var ene og alene om både planlegging og gjennomføring. Og jeg bestemte alt selv. Om jeg ville at ting skulle være sånn og sånn, så ble det sånn. Hadde ikke noe styre å forholde meg til. Baksiden av en sånn medalje var jo at det vesentlig mer jobb på meg. Så mye at jeg måtte enten holde på med dans 100% av tiden, og slutte i den vanlige jobben min eller slutte eventuelt trappe ned med dansekurs tilbudene. Valget var enkelt. Satse 100% på dansen. Og det skulle vise seg å være riktig valg.
Jeg satset på å bli den ledende i landet på linedancekurs. Og jobbet dag og natt i mange år for å realisere målet mitt.
Jeg var først i Norge til å lansere egne nettsider om linedance, jeg var først i Norge til å organisere driften av kursene med forskjellige nivåer og organisert drift. Jeg var først i Norge med å lage danseplaner så folk kunne se hva de skulle lære på hvert kurs for hele terminen, eller se hva man gikk glipp av om man ikke kunne komme en kveld. Jeg var først i Norge med å skrive dansebeskrivelser på Norsk så selv de der hjemme som aldri hadde danset før faktisk kunne lære seg dansene selv. Jeg var først i Norge til å ta i bruk betalingsløsninger slik at kontantbeholdningen kunne mer eller mindre avskaffes. Jeg var også først i Norge til å få internasjonal anerkjennelse. Både som instruktør og som koreograf. Jeg var først i Norge til å få noen av mine koreograferte danser trykket i Linedancermagazine i England som var det største og mest kjente tidsskriftet som kun omhandlet linedance. Vi var også de første i Norge til å konkurrere internasjonalt (Swedish Open 1999).
Kort og godt la jeg føringen for hvordan kurs og weekend arrangementer skulle arrangeres.
Jeg ble ganske fort kjent i miljøet både på godt og vondt. Det er mye misunnelse ute og går når man får en viss suksess.
Vi utvidet etter hvert tjenestene våre til å inkludere undervisning og oppvisninger i forskjellige sammenhenger. Alt i fra å undervise i bursdagsselskaper og firmafester, til å ha oppvisninger i Olympiahallen på Hamar for 1000 stykker i Gap Gemeni.
Vi hadde også danseshow til flere band. På Høvleriet i Telemark lagde de egen danse scene for oss ved hovedscenen hvor vi bl.a danset til D.D.E, Hellbillies og Rosie Flores. Jeg har også hatt et godt samarbeid med Jenny Jenssen og Septimus hvor vi har danset oppvisninger til flere av deres konserter. Ikke minst på Kiel-ferga.
Høydepunktene mine når det kommer til oppvisninger, må vel være på scenen med Erik & Kriss under VG-Lista topp 20 på Aker Brygge og i tv-programmet Lyden av Lørdag på NRK med bandet Sogns som Jenny Jenssen var medhjelper til.
Etter hvert som tiden gikk, og kunnskapen om dans og musikk ble større og større, startet jeg også instruktørkurs. Vi utvidet med dette mitt varemerke til Hedmark (Stange og Hamar/Brumunddal), Bergen og Gol hvor jeg hadde ansatt instruktører til å holde kurs i min regi.
Flere og flere klubber, både nasjonalt og internasjonalt fikk etter hver «øye» på meg og mitt engasjement og unike undervisningsmetode, og jeg fikk etter hvert oppdrag med å holde kurs for klubber land og strand rundt. Også i utlandet.
 I 2008 fikk jeg det internasjonale gjennombruddet da noen underviste min dans «Burning» på JG2 arrangementet i North Carolina. Dette gjord at jeg fikk invitasjon til å undervise der året etter. Da hadde jeg i mellomtiden koreografert «Am I?» som jeg underviste der. Denne dansen ble kåret til arrangementets beste dans av ca 100 underviste danser og ble etter noen uker nummer EN i USA (altså den mest underviste dansen) i hele tretten uker i strekk. Og da var det gjort.
Navnet mitt ble nå nevnt i samme slengen som med de store etablerte koreografene i verden.
Etter dette kom oppdragene som perler på en snor. Linedance Cruise i Alaska, Boston, Hong Kong, Malaysia, Japan, Las Vegas, Tampa Bay, Frankrike, Estonia, Minneapolis, New York, Chicago, Hawaii, Finland og Danmark var noen av stedene jeg fikk undervisningsoppdrag etter dette.
Jeg har også vært arrangør for noen av de beste weekendarrangementene som har vært arrangert i Norge. Norwegian Masters, Nordic Dance Explotion og 10-talls weekend workshops med de beste av de beste. Vi var de første I Norge som fikk de store kjente koreografene/instruktørene til Norge.
I tillegg har jeg hjulpet flere av de ledende instruktørene i Norge med å komme dit de er i dag. Tanja Enget, Heidi Brenden, Morten Woll m.fl.
Jeg har også kjørt en haug av instruktørkurs og seminarer.
Etter hvert som tiden gikk, ble det vanskeligere og vanskeligere å rekruttere nye medlemmer. Vi startet nye nybegynnerkurs flere ganger i perioden 2012-2016, og det kom noen hver gang, men ikke nok. Dessuten datt de fleste av underveis. Vi gikk i oss selv og spurte om det var VI som gjorde noe galt, men jeg fikk høre at det var det samme over det meste av verden. så da kom tankene om å gi seg. Rett og slett pensjonere seg fra dansen. Var en litt vemodig tanke. Å gi seg med det som har gitt meg så masse i 20 år. Men når man ikke gledet seg like mye å dra på kurs lengre, og det heller ikke gav noe overskudd rent økonomisk, tenkte jeg at det var riktig tid å gi seg på. Planen var å holde på ut 2017 og gi seg da…
Men så skjedde det noe… Vi ville prøve å etablere oss på steder som har hatt et tilbud tidligere, men som av forskjellige grunner ikke har blitt værende. Dette gjelder Jessheim og Bjørkelangen.
24. Januar 2017 startet jeg for første gang opp på Jessheim. Takket være Nina Skyrud som var besatt av tanken på at jeg skulle starte et sted på Øvre Romerike.
Og spenningen var stor. Vi visste jo ikke om dette var noe som kom til å slå an eller ikke. Første kurskveld kom, og det gjorde også kursdeltagerne. I bøtter og spann.
Det stoppet ikke opp før vi hadde 103 stykker innom første kvelden!!!
På Bjørkelangen startet vi opp den 16. August 2017 og her var jo spenningen like stor. Kunne vi forvente det samme som på Jessheim? Jeg visste at vi ikke kunne det, men var allikevel spent på om det kom 5 stykker eller 50.. Antallet endte på 40. Så kan jeg jo ikke gi meg!  Jeg har skrevet et nytt kapittel i linedance-Norge. Og fått en ny giv… I tillegg skal jeg fortsatt befeste min posisjon som instruktør og koreograf i Norge. Mitt mål om å være best i Norge, ha det beste tilbudet og best kvalitet på alle aspekter av faget mitt, har fått en ytterligere boost.
Mange mennesker har bidratt med ting. Alt i fra små premier til lotteriene våre, til å være medlemmer i arrangementskomiteen.  Noen mennesker har også bidratt med mye. Mange man burde ha nevnt. Ingen er glemt og jeg setter stor pris på alle som har hjulpet til og bidratt med noe, men spesielt TO mennesker har gjort en formidabel innsats. Ikke bare i ett år, eller to år, eller noen år, men i mange år.
Marte og Arne Solbakken har vært selve grunnmuren i danseklubben i nesten 15 år nå… Av alle som har betydd mye for både meg personlig og for danseklubben, så bør disse nevnes spesielt. INGEN kan ane hvor mye de har gjort bak i “kulissene” i så mange år. Jeg kan bare bøye meg i støvet og takke og bukke for alt!
Takk for oppmerksomheten så langt. Håper vi sees snart.

One Reply to “Historien om en kugutt i fra Strømmen”

  1. En imponerende jobb har du gjort. Glad for å ha møtt deg og fått delta på kurs som du har arrangert. Som alltid gjør du ditt beste for at alle skal trives og få sine ønsker oppfylt. Du “ser” alle og sprer danseglede. Ønsker deg lykke til videre som danser og instruktør. Stå på for linedanceNorge! PS: Elsker Burning og Am I? – som kun er to av dine mange nydelige danser.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *